Der var ho. Magekjensla. Lukta. Tanken. Kjensla. Eit eller anna som for igjennom henne som minte henne om noko. Noko som hadde vore, eller som kunne bli. Noko ho hadde drøymt som ho ikkje hugsa. Noko ho sakna.

Det var vekke mest før det kom. Og ho kunne ikkje gripe om det, sjå det, kjenne det, smake det, slik at ho kunne gjere eit forsøk i  å hugse. Det var vekk, og ho visste ikkje kva det var ho hadde gløymt. Ho kunne ikkje anna enn å sakne det.

Det er søndag. Solbærtoddy og smørbrødkjeksa som eg laga i natt forsvinn likefort som dagen.

i dag begynte eg på nytt.

Tenk om vi betrakta støv som sølv

Og sølv som støv

Regn som sol

Og sol som regn

Tenk om menneske var små og maur store

Tenk om trea kunne danse og blomar kunne fly

Tenk om alle var rare og ingen var feil

Tenk om det du

tiden det tar er den du har

Det tar tid å elske eit anna menneske. Tjufem tusen to hundre og tre hverdager. Tre hundre og femtifire kjoler.

En brukket hel.

Et knust hjerte.

En begravelse.

Og når du endelig klarer det. Så er det over.

Berre så du veit det.

Neste helg skal eg til Stavanger og Eg gleder meg så det er nesten så eg pisser på meg.

#1

Nordmenn snakker ikke med fremmede på gaten. Selv om de er søte og har snille øyne og skjeggstubber langs kjeven og mørke krøller og lukter som hjemme.

Hvis ikke de er fulle da.

Takk Gud..

Det er så fint i dag. Veret er slik det er over skyene, slik det er når ein flyr i frå kanskje. Berre at vi ikkje er inne i flyet. Vi er ute i lufta, ute i verda. Ute i det frie. 

Kanskje løfta Gud oss opp i dag. Opp til seg. Over skyene. Berre for å vise oss noko fint. Berre for å gi oss eit avbrekk i frå vanlege måndagar.

Og så var det nesten ingen som merka det.

Takk Gud.

en ulykke

Det hele hadde vært raskt overstått. Den unge piken hadde hatt oppmerksomheten vendt en annen vei. Idet hun hørte hvinene i fra dekk som skled mot asfalt, var det allerede for sent.

Det hadde regnet hele dagen. Veidekket på broen var dekket av små elver. Det kunne skjedd hvem som helst. Når dekk ikke lenger har kontakt med asfalt kan hva som helst skje. Hva som helst kunne skjedd hvem som helst. Det skulle aldri skjedd.

Føreren av personbilen hadde kanskje ikke vært oppmerksom nok. Det var sent. Det var mørkt. Kanskje hadde han vært sliten og reagert sent. Kanskje kunne han styrt unna de verste elvene. Kanskje var det hele bare en serie av tilfeldigheter som ble utspunnet på feil måte.

Den unge piken havnet mellom bilen og glassburet. Glassburet eksploderte. Rekkverket på baksiden hadde ikke kraft til å holde dem tilbake. Bilen rev det med seg og forsvant utfor bruen. Piken, og det som var igjen av buret ble med. På veien nedenfor hadde ikke traileren som kom kjørende sjanse til å stoppe.

Verken den unge piken, eller den 26 år gamle sjåføren hadde hatt noen sjanse. Momentant. Sa de etterpå. Momentant.

Avisene omtalte det som en tragisk ulykke.

Tenk om bussen ikke hadde vært sen.